Kjære Peter
Det var som en rar drøm
Hvordan hang alt sammen?
Jeg kan ikke vite hva du nå er
Hva som hendte i går og hvordan det ene ledet til det andre
Var du stykket, eller var stykket slutten på det du en gang var?
Kjære Peter, Peter
Du bryter opp sammenhengen
Du bryter opp deg selv
Er der med oss, møter oss i foajeen
Strømbrudd
Jeg tror ikke på deg, det tror jeg du vet
Jeg kan ikke annet enn å forholde meg til deg som en morsom fiksjon
En lek og et spill
Du er et spill, det er et spill
Selvfølgelig er det et spill, det er det vel alltid
Men du får meg til å tenke–hva om
Hva om alt det vanlige stoppet, ble avbrutt
Du tilbyr meg å delta
Jeg spiller med
Byen har stanset, sier du
Det er bare oss
En lek
Du opptrer i form av en unntakstilstand som visker ut normale regler
Du opptrer som leder og erklærer teaterets apparat ute av funksjon
Ute av funksjon
Vi kan ikke fortsette slik vi pleier
Du foreslår at vi prater med ukjente
Jeg prater mest med kjente
Men det er annerledes å prate nå
Ute i foajeen fantes andre regler
Her er det unntakstilstand
På liksom
Liksom er godt nok for meg
Du ber oss rope ut om vi kjenner angst, redsel eller kjedsomhet
Ingen roper
Du avbryter, vi kan fortsette som vanlig likevel
Det kjennes ikke som vanlig
På scenen drar du bort ditt eget lik
Et liksomlik
En liksomdød
Igjen befinner jeg meg på scenen
Du byr på blåbærsuppe og sylteagurk
Minner meg om Sverige, nasjonen utenfor døren
Har den også stoppet?
Vi ser ut på Stockholm
Tenk om
Vi prater om deg
Du danser rundt oss
Hysterisk, syngende
Lavmeldte samtaler, behagelig stemning
Humor, men ikke ironi
For det er en lek på ekte
Vi er enig om hvor fint det er å se på bevegelsene
På ulik avstand, nært og langt bort
Halve kroppen din forsvinner bak mengden
Formen av en arm eller et ben titter frem
Jeg fargelegger med fettstifter og glemmer tiden
De fleste har gått hjem
Rød i en trekant
Grønn i en sirkel
Fargene fyller formene
Vi prater om vanlige ting
Glemmer det vanlige
Glemmer at jeg var trøtt og hadde mye å gjøre
Foajeen er tom, jeg går ut i mørket og tenker på kvelden
Klokken ringer elleve
Døden skal du lide
En mann
En brann
En lek
Fare
Fare
Over broen
Fra teateret
På holmen
En sort gryte
Oda Brekke
Koreografikritikverkstad 