Oda Brekke om PETER

Kjære Peter

 

Det var som en rar drøm

Hvordan hang alt sammen?

Jeg kan ikke vite hva du nå er

Hva som hendte i går og hvordan det ene ledet til det andre

Var du stykket, eller var stykket slutten på det du en gang var?

 

Kjære Peter, Peter

Du bryter opp sammenhengen

Du bryter opp deg selv

Er der med oss, møter oss i foajeen

Strømbrudd

Jeg tror ikke på deg, det tror jeg du vet

Jeg kan ikke annet enn å forholde meg til deg som en morsom fiksjon

En lek og et spill

Du er et spill, det er et spill

 

Selvfølgelig er det et spill, det er det vel alltid

Men du får meg til å tenke–hva om

Hva om alt det vanlige stoppet, ble avbrutt

Du tilbyr meg å delta

Jeg spiller med

Byen har stanset, sier du

Det er bare oss

En lek

 

Du opptrer i form av en unntakstilstand som visker ut normale regler

Du opptrer som leder og erklærer teaterets apparat ute av funksjon

Ute av funksjon

Vi kan ikke fortsette slik vi pleier

Du foreslår at vi prater med ukjente

Jeg prater mest med kjente

Men det er annerledes å prate nå

Ute i foajeen fantes andre regler

Her er det unntakstilstand

På liksom

Liksom er godt nok for meg

 

Du ber oss rope ut om vi kjenner angst, redsel eller kjedsomhet

Ingen roper

Du avbryter, vi kan fortsette som vanlig likevel

Det kjennes ikke som vanlig

På scenen drar du bort ditt eget lik

Et liksomlik

En liksomdød

 

Igjen befinner jeg meg på scenen

Du byr på blåbærsuppe og sylteagurk

Minner meg om Sverige, nasjonen utenfor døren

Har den også stoppet?

Vi ser ut på Stockholm

Tenk om

 

Vi prater om deg

Du danser rundt oss

Hysterisk, syngende

Lavmeldte samtaler, behagelig stemning

Humor, men ikke ironi

For det er en lek på ekte

Vi er enig om hvor fint det er å se på bevegelsene

På ulik avstand, nært og langt bort

Halve kroppen din forsvinner bak mengden

Formen av en arm eller et ben titter frem

 

Jeg fargelegger med fettstifter og glemmer tiden

De fleste har gått hjem

Rød i en trekant

Grønn i en sirkel

Fargene fyller formene

Vi prater om vanlige ting

Glemmer det vanlige

Glemmer at jeg var trøtt og hadde mye å gjøre

Foajeen er tom, jeg går ut i mørket og tenker på kvelden

Klokken ringer elleve

Døden skal du lide

En mann

En brann

En lek

Fare

Fare

Over broen

Fra teateret

På holmen

En sort gryte

 

Oda Brekke

Annonser