Oda Brekke om Phoenix

Er Weld Company et dansekompani uten hierarki? Her er alles deltagelse like viktig! De 13 dansekunstnerne har sammen med Rebecka Stillman fokusert på hva det å jobbe som et kompani kan innebære. At dansestykket Phoenix er formet av en kollektiv arbeidsprosess blir synlig gjennom hver dansers tydelige integritet, eierskap og særlige tilnærming til stykkets bevegelsesmaterial. Gjennom forestillingen er de opptatt med å oppfatte og forårsake endringer, en aktivitet som produserer dynamisk skiftende møter og forhold. De tar hensyn til interaksjoner som oppstår mellom dem, og jeg opplever at det er dette som utgjør fellesnevneren for de ulike dansene som blir til og opphører, en etter en, gjennom kvelden.

De har på seg hvite kostymer i ulike fasonger; bukser, skjørt og noe der i mellom. Geometriske trykk av kroppsdeler preger noen av dem; ti hender på en skjorte, et øye på et bukseben. Scenen er innrammet av et meterbredt stoff, det fokuserer blikket mitt på området der hvor dansen skal ta plass, en firkant, en linje som skiller innenfor fra resten, vi, publikum er på innsiden. Stoffet er blankt, men ikke helt gjennomsiktig, som et baderomsvindu slipper det gjennom silhuetter, men ikke detaljer. Det glinser, leker med lyset og skaper et fargespill av lys grønn, blå og rosa. Jeg kommer i tanke om det optiske fenomenet diffraksjon, hvitt lys som brytes, farger som blir synlig, det føles relevant, som et visuelt eksempel på hvordan en retning blir til mange samt hvordan et spekter utfoldes og synligjøres.

Jeg ser på dansere som former og lar seg forme, som møter hverandre og oss i publikum. Noen smiler, noen er konsentrert, noen drømmer seg bort. En insisterende holdning kombinert med nysgjerrighet og ydmyk lytting. Jeg tror de lytter til hva som skjer i akkurat dette møtet, denne dagen. De starter på nytt og på nytt og på nytt. De beveger seg som en felles kropp fra her til der, sidesprang oppstår alltid. Gruppen inntar en formasjon, noen svinger alltid til og fra. De samles og spres ut, de krysser scenen, noen tar en omvei, renner utenfor kanten, forsvinner utenfor rammen før de ramler inn igjen.

Jeg blir bevisst på form som en relativ og pågående prosess. Her er det ikke et mål å kopiere uten å deviere fra originalen, snarere fremstår nyanser som verdifullt. Kanskje er det nettopp mangfoldighet som utfordrer og kompliserer verkets enkle koreografiske forslag; bevegelsesfraser, improvisasjon og komposisjonelle regler på rad og rekke i en stykkevis dramaturgi.

Det er ikke sjeldent å inngå kollektive arbeidsprosesser i det eksperimentelle dansefeltet i dag, heller er det en typisk arbeidsmodell. Det som gjør dette prosjektet spesielt er at det bringer eksperimentelle metoder og kritisk tilnærming til samarbeid, utviklet av kunstnere i det frie feltet inn i et format som stort sett har tilhørt institusjoner. Dansekompaniet – ordet fremkaller bilder av en homogen gruppe, med optimale forutsetninger for å gjenspeile og reprodusere et ideal. Phoenix endrer mitt fokus i tolkningen av ordet kompani, tilbyr meg å kjenne på samværet det faktisk foreslår, lar meg nyte synet av en stor gruppe som beveger seg sammen og minner meg om hvor stimulerende det er å bli holdt selskap av dans.

Oda Brekke

Annonser