Oda Brekke om The Great Tamer

En mann er midtpunktet på scenen, han står på kanten ikledd svart dress og svarte sko i en todimensjonal posisjon, som om han fysisk vil manifestere den fjerde veggen. Det gir følelsen av at scenerommet er et bilde, en verden vi får titte inn på, et utklipp av en mann i et landskap. Det blir med ett tydelig at scenografien spiller en viktig rolle i forestillingen, utallige plater utgjør en oppbygning av gulvet, scenerommet som en ujevn skråning istedenfor et flatt gulv. I dette landskapet utfolder det seg scenarioer som tydelig referer til symboler fra menneskets historie. Ved at danserne beveger seg inn og ut av overflaten, drar ut objekter, bryter opp landskapet, dras ned i det, kler seg i kostymer og oppstiller seg i symbolske formasjoner fremdriver de karakteristiske bilder av ulike historiske epoker, gresk mytologi. Nakne mennesker som tildekker sine kjønnsdeler med fine grønne blader, prester rundt et dekket middagsbord, et operasjonsbord, høsting av korn, surrealistisk kunst, til månelanding, robot armer og maskiner som videre setter i gang et slags apokalyptisk kaos. Dansernes føtter er fanget av røtter, fastgrodd i gulvet, i jorden. De fanges i keramikk, og blir styrt av robotarmer. Er The Great Tamer et forsøk på å vise hvordan menneskets forsøk på å temme jordkloden, som en levende organisme, har utgjort et kaos vi nå går i møte?

I vitenskapen har begrepet antroposcen blitt foreslått som det som best beskriver den geologiske epoken vi nå befinner oss i, en epoke preget av de menneskelige påvirkningene på jordens selvdrevne økosystem. Dette forslaget er tett knyttet til figuren Gaia, fra gresk mytologi, moder jord. Donna Haraway, professor i ”history of consiousness” kommenterer i sin forelesning Antroposcene, Capitaloscene, Chtuluscene: Staying with the Trouble, at det Antroposcen som begrep foreslår, ikke er tilstrekkelig komplekst til å fortsette å tenke, handle og leve sammen. Hun viser til at Gaia ble popularisert og tatt i bruk etter James Lovelock så jordkloden som en levende planet fra verdensrommet, at det er en figur som oppstår i bevisstheten til mennesket, antropos, i verdensrommet, og dermed burde sees som en del av NASA’s prosjekt i månelanding og leten etter liv på mars. Haraway’s kritikk av konseptet antroposcen, er utilstrekkeligheten av den fundamentale logikken som autopoietiske (selvskapende) system bygger på, dens mangel på å forstå relasjonelle fenomen som utvikles av mange over tid. Hun mener at vi må ta i betraktning systemene som former våre systemer, og at i den sammenheng vil Capitaloscene, kanskje være et bedre begrep for prosessene vi nå befinner oss i, utryddelsene og ødeleggelsene som foregår i dagens individualistiske og konkuransestryrte verden. Haraway poengterer at siden det ikke er det enkelte mennesket som former ødeleggelsene behøver vi kanskje å se ødeleggelsene i syn av samfunnets metabolisme, økonomiens metabolisme, økologiens metabolisme, og hvordan vi i disse systemene, fra disse verdenene kontinuerlig skaper nye verdener.

”And I have been inspired by the thinking of Marilyn Strathern and others, who tell me that it matters what stories tell stories, it matters what thoughts think thoughts, it matters what worlds world worlds.”  (Haraway)

Hun poengterer at vi må ta i betraktning hvilke historier vi bruker for å fortelle historier, hvilke tanker vi tenker tanker med, og hvilke verdener vi skaper verdener fra. Dette passer jo fint som publikum på en forestilling, med tanke på at scenekunst bokstavelig talt tar i bruk tanker, ideer, historier og materialer for å skape en verden som andre inviteres inn i. Jeg får følelsen av at det er de menneskeskapte systemene og dets ødeleggelse av jorden som The Great Tamer prøver å formidle til publikum. Dette er en ting å ta i betraktning, men et kanskje mye viktigere spørsmål er hvilke tanker ideer og materialer den selv er bygget på. Istedenfor virkeligheten den forsøker å vise– hvilken virkelighet skaper dette stykket i seg selv?

Sammenkoblingen mellom scenekunst og Haraways teorier om hvordan å fortsette, å bli med problemene (Staying with the Trouble som navnet på boken hvor hun dypere går inn på disse teoriene) føles som en fin start. Kanskje tanker, metoder og synsvinkler som muliggjør en fortsettelse kan gjøre oss bevist på det politiske aspektet og potensialet scenekunst har; hvordan det produseres, hvordan det i seg selv er en fortsettelse, og en prosess som skaper verdener.

Ta for eksempel dansernes aktivitet og fortsettelse på scenen i betraktning. Danseren er en virtuoso, er en artist som utøver en aktivitet med aktiviteten i seg selv som sitt mål og hensikt. I motsetning til å bedrive en aktivitet som sikter mot å skape et produkt er en virtuoso avhengig av andres nærvær, med andre ord en offentlig sammenheng for å bedrive denne aktiviteten. Dette har i flere sammenhenger for eksempel i Paolo Virnos bok The Grammar of the Multitude blitt brukt som et eksempel for å forstå politisk aktivitet (basert på Aristoteles oppdeling av menneskelig aktivitet i tre separate sfærer; arbeid (poiesis) politisk handling (praxis) og intellektuell refleksjon). En virtuoso’s aktivitet kan defineres av hvordan dens forutsetninger og verdi står i motsetning til arbeid hvor (tradisjonelt sett) aktivitetens hensikt er å skape produkter som kan separeres fra handlingen i seg selv. Slik som i politisk aktivitet, modifiserer virtuosoen sin kontekst, tar i betraktning det mulige og bemøter det uforutsette foran et publikum.

I dette stykket ser dansernes aktivitet ut til å være skapelsen av bilder og illusjoner, som overrasker og forundrer publikum. Det ser ut til at de stresser for å nå i tid, fra det ene spektakulære bildet til det neste. For å kunne håndtere denne aktiviteten er det tydelig at de har lagt ned mye tid i å trene på å være i tid, på å kontrollere objekter, bytte kostymer og å forutse og skjule sin aktivitet slik at publikums oppmerksomhet rettes mot det spektakulære sluttproduktet av hvert scenario og bort fra det arbeidet som går med i å skape det. Slik som en magiker som drar frem kaniner av hatten, manipuleres tilskuernes oppmerksomhet ved hjelp av billige triks som å kle det som skal skjules i svart og det som skal synes i hvitt. Kanskje ikke så ulikt strategiene som tas i bruk av institusjonene, bedriftene og statene som i dag driver prosessene som ødelegger grunnlaget for at vi kan fortsette å leve sammen.

Om The Great Tamer ønsker å formidle problematikken av menneskets ødeleggelse av jordkloden, bør vi i tråd med Donna Haraway se på hvorvidt stykket forslår en endring i måten det selv skaper en verden. Ser det kritisk på tankene mennesker har tenkt på gjennom historien? Eller reproduserer stykket den samme virkelighet og i seg skaper en verden helt lik den som den forsøker å kritisere? Nettop dette understreker Haraway som problemet med vitenskapen og metodene som har konstituert begrepet antroposcen ”Namely[..] the incapacity to think the world that is actually being lived. The inability to confront the consequences of the worlding that one is in fact engaged in, and the limiting and thinking to functionality.”   (Haraway)

Det er tydelig at funksjonalitet er tankesettet som har preget denne forestillingen, hvordan å få mest mulig spektakulære scenarioer inn i en forestilling, hvordan få danserne opp og ned og inn i et nytt kostyme så raskt at publikum kan lene seg tilbake og glede seg over dets mystikk. I dette stykket, ooh-er og aah-er publikum forført av den fantastiske funksjonaliteten stykkets maskineri drives av. Tydeligvis er det ikke et holdbart system, og heller ikke et som skiller seg fra systemet det fanatisk prøver å kritisere. Vi kan også zoome litt ut og se på hvordan et stykke som forundrer og forfører heller enn å se kritisk på sin egen produksjon er et som får lov til å eksistere på dagens marked, som kan turnere verden og selge ut saler som dansens hus to dager i strekk. På den annen side har det funnets, og fortsatt finnes mange verk og kunstnere som spekulerer i tråd med Haraways tanker rundt hvilke tanker forestillinger tenker med, hvilken verdener de skaper verdener av. Det er kanskje implisitt at slike verk ikke er konkurransedyktig og dermed forblir en utrydnings truet art, som kontinuerlig må balansere sitt kunstnerskap med kampen for sin egen fortsettelse.

 

Oda Brekke

Annonser